Utdrag

Utdrag fra Kapittel 1

Innsikt – a se på seg selv og forstå at man bør gjøre en forandring

Det var da jeg tenkte: ‘Jeg skulle ønske at flyet hans styrtet,’ at jeg virkelig ble redd. Jeg ble redd for meg selv. Hvordan var det mulig at jeg som hadde elsket denne mannen, faren til barna mine, kunne tenke en slik tanke? Jeg innså at jeg ikke lenger kunne leve på denne måten. Jeg forsto at jeg burde gjøre en forandring i livet mitt. Frykten for å gå igjennom en skilsmisse, angsten for smerten, hadde fått meg til å bli værende. Frykten for frykten.» Dette var det første Katharina sa da hun kom til konsultasjon hos meg. Hun fortsatte: «Fram til da hadde jeg bare forstått smerte som fysisk smerte. Hvis noen fortalte om en dyp, vedvarende, indre smerte, eller hvis jeg leste bøker med beskrivelse av en slik smerte, var det noe helt ukjent i min verden. Jeg kan huske at jeg ble lattermild når noen sa: ‘Det er bare gjennom å forstå den dype, indre smerten at man kan føle dyp, vedvarende glede.’ Jeg tenkte: ‘Det var da veldig dramatisk; alle vi som ikke føler slik smerte, skulle altså ikke kunne føle glede?’ I dag kan jeg si at jeg forstår det. Etter å ha vært nede i den dypeste mørke dalen med vedvarende smerte og tristhet over lang tid, og etter langsomt å ha kommet meg opp igjen, kan jeg i dag kjenne glede og ro – av og til. Den andre smerten jeg kunne relatere til, var en dyp smerte i solar plexus når jeg leste, så eller hørte om urettferdighetene i verden – krig, sult, voldtekt, deler av virkeligheten som jeg ikke ønsket skulle være der. Den samme smerten kunne jeg kjenne hvis noe urettferdig skjedde med barna våre. Hvordan skulle jeg forklare for barna at jeg ikke kunne leve med faren deres lenger? Frykten fi kk meg til å holde ut enda litt til. Jeg ville gråte, jeg ville skrike – men det var ikke mulig. Tanken på barna mine var det sterkeste av alt. Den ubetingede kjærligheten fra dem og til dem. Angsten fi kk meg til å holde ut – enda litt til. Hver gang han kom hjem og de første helvetesordene var sagt, kom kvalmen. Til slutt var den alltid til stede så fort vi var i det samme rommet, kanskje bare en meter fra hverandre. Det var først da jeg forsto. Jeg forsto at hele jeg var så krenket av dette mennesket at hele jeg ble syk.